ORD UTEN ADRESSE av Sigve Lauvaas*Side 38-43 (Bok 5-2013)

Metsu-Ill

DELE

Jeg kan ikke dele verden i to,

Og der finnes mer enn to ytterpunkter.

Dessuten er ikke jorden så enkel,

Og menneskene finnes i utallige former.

Det er ikke bare huden som skiller oss,

Men ord og kultur, tro og fakta.

Vi er innvollvert i hverandre, på en måte,

Selv om vi lever adskilt på hver vår klode.

Vi smaker hverandres frukter,

Og handler fisk og grønnsaker,

Mennesker og suvenirer.

Alt må vi dele. Pengene strekker ikke til.

Men staten får stadig inn mer på konto

Til spill og børs, nudler og drops.

Og mennesker som trenger vår hjelp

Blir hverken hørt eller sett.

Det er en gåte at vi er så blinde.

LYS

Selv blinde kan se lys,

Sier noen forbipasserende.

Det er ganske komfortabelt

Å være seende, selv med briller.

Vi kan observere og være medmennesker

På en trygg plattform,

Så lenge det varer.

Vi ser lyset. Og leppene lyser

Fra blinde og døve, fra ordet som kommer

Inn i vår sjel, på reisen til landet

Som lyser av kjærlighet til alle mennesker

Som kan forsone seg med livet

Som en knopp i søskenflokken,

Som er spredt over hele verden

Hvor mennesker bor.

Side 39

ÅKER

Åkeren beveger seg,

Vinden rører i greinene,

Fuglene finner korn.

Bonden jubler for en grøderik høst,

Og handelsmannen betaler litt,

Mens kona i byen må spare

Til neste lønning.

Åkeren byr seg frem

I sin beste stas,

Og barna kan leke gjemsel,

Mens bonden tilber skaperen

For kornet.

STILLHET

Det finnes et øyeblikk

At lyset er langt borte, at stillheten rår grunnen.

Og menneskene holder pusten

Før regnet kommer.

Forsiktig går menneskene og gjenkjenner

Blomstringen, sommeren. Og høsten kommer

Med alskens frukter og bær.

Og vinden legger sine armer rundt meg.

Et øyeblikk blir jeg båret på vinger.

Stillheten gjenskaper livet, og skjulte krefter

Blir synlige. Vår elskede kommer tilbake,

Og vi blir gjennomstrømmet

Av glede og håp.

Vi jubler i lengsel i stillhetens hytteslott,

Under åpen himmel, der stjernene lyser

Og englene synger i blomstring over hele kloden,

At barnet er født, at øyeblikket lever

Som et evig hjerte, med varme og fred.

Side 40

TID

Tiden er ikke den samme som før,

Ordene løper og løper.

Tiden har bjeller, og presser på,

Til jorden igjen står stille.

Kom med oss i laget

Så slår vi en ring,

Mens tiden suser forbi.

Fremmede barn skal få seg et hjem,

Og plante, og så kornet.

Og ordene flyr som frø i vind,

Mens vi står mette ved brønnen.

Tiden springer til deg i dag

Og kysser panne og munn,

For du er et eventyr.

LYSET

Når ordene lyser i taket,

Som kuppel i himmelrom,

Når lyset vil kle oss nakne,

Da våkner vi opp en stund.

Mens lyset kiler i beina

Og bretter seg ut i vårt sinn,

Lyser vårt ansikt i speilet

Og kysser munn mot munn.

Jeg lyser deg hjem fra festen

Med nøkler og søt musikk,

Til tiden forsvinner i natten,

Og du er min palmelund.

 Side 41 

VIND

Jeg er et ord i vinden,

Og du er vinden som flyr.

Jeg er en båt på fjorden,

Og du er fjorden min.

Så, la oss vandre sammen

Det stykket som er igjen.

La vinden og ordet leve

Som søsken på veien hjem.

NAVN

Et ord

Kan være et navn,

En utpost, et farlig fjell.

Ordet kan være

Hjerte, barn, eller ingenting.

Navnet, er ordet som lever,

Som lyng og skog.

Alt som er skapt av ordet

Har navn,

Som Per og Pål.

VI LEVER

Vi lever i stormen, i snøkav og regn.

Vi lever i natt og tåke.

Om lynet blinker, vi lever enn,

Og bygger på fjellet et vandrerhjem,

For dem som reiser i stormen.

Vi lever i hverdag og festlig lag,

Og strever med ord til en preken.

Vi vet ikke rett hva sannhet er,

Og glemmer ditt ord fra dag til dag,

Og visdommens gull hos David.  

Side 42

PÅ KIRKEGÅRDEN

Vi fornemmer graven.

De hellige er ikke alene.

Årene drikker blod,

Og trærne drikker regn.

Røttene er mange.

Kirkegården er full av ved.

Og venner går med blomster

Til sine egne.

Vi fornemmer søsken.

Graver blir foreldet, og gror

Til nye graver.

Vi kan ikke skrive navnet.

Men, en dag kan vi se,

Og synge med tårer.

Da vokser døden et øyeblikk,

Og oppstandelsen.

TESTAMENTE

Fremtiden ligger i et testamente,

En arv som vokser.

Fremtiden ligger i voggesangen

Og alle som lever.

Så, la oss stige frem

Og ta imot denne store gaven.

Dette er mer enn gull,

Høyere enn stjerner.

La fremtiden komme inn i språket,

Så barna kan lære,

Så gamle og unge kan se

Fremtiden som en evig varde.

 Side 43

NATT

Vi kan ikke måle natten.

Den er som en lukket koffert,

Som hud over knokler og bein.

Vi kan ikke låse verden.

Den er et rom, der ute,

Med tomme stoler, med senger

Og stearinlys.

Vi kan ikke speile himmelen.

Den er så langt borte,

Men vi kan betrakte månen,

Og solen, som er for alle.

Lyset som spaserer i natten,

Vekker meg or søvnen.

En engel gir meg i hånden sin,

Og nøklene til porten.

ORD

I går fikk jeg et lykkelig brev.

Eiendommen var solgt.

Engelen hadde fordelt

Og stemødrene var mette.

Alt som er igjen er en nattergal

I bøkeskogen, bak huset,

Og stjernene som vandrer

Som pilegrimer på himmelbuen.

Videre kunne jeg lese et ord

Om verdier som gikk tapt,

For lyset var borte fra oss,

Og ingen kunne språket.

ORD UTEN ADRESSE av Sigve Lauvaas*Side 31-37 (Bok 5-2013)

Fjell i Norland-Odd Dubland-Ill

INNVIELSE

Jeg går inn i ditt rike.

Du holder meg fast i din favn.

Jeg lever i solen,

Og døren er åpen for alle.

Som pilegrim går jeg til Eden

Og plukker frukt og bær.

Det gjør meg ung som ørnen.

Og jeg kan bygge og bo,

Bevoktet av engler.

Jeg innvier livet i tillit til deg

Som holder meg i din favn

Du gir meg næring,

Som trær og lyng.

Du kjenner mine røtter og seil.

STÅ OPP

Stå opp i regnet,

Og vis din styrke og makt.

Overfor rom og tid

Er du et fnugg i skapelsen,

Et strå som visner vekk.

Døden vokser til sin ende,

Og vi bøyer av.

Du er en Davidsstjerne,

Kronen bak død og grav.

Stå opp, for det saken gjelder,

Og kjemp for lov og rett.

La visdommen løfte din panne,

Så du kan bli ren,

Så ordet kan lyse for alle

Som søker ditt hellige navn.

Side 32 

TIDEN GÅR

Tiden går, eller kommer?

Den er, når vi trenger den mest.

Vi spaserer på veier, i fjellet,

Og lærer kart og kompass.

Tid er som smykkesteiner,

En for hver ledig dag.

Når tidshjulet er rullet i sammen

Er broen til himmelen der.

Vi reiser i natt og tåke

Gjennom mange rom.

Vårt hjerte er nøkkel til livet.

Vi lever mens tiden går.

Jeg har kofferten pakket i tiden

Og sovner på et hotell.

Jeg reiser som pilegrim på jorden

Til Israel, det hellige land. 

Her er tiden, ypperstepresten,

Som gir oss fremtid og håp.

Jeg smykker meg av ditt hjerte

Som lever i meg i dag.

JEG LEVER

Jeg lever i det grønne,

Og vandrer i det blå.

Jeg tegner dikt som landskap,

Og rekker deg min hånd.

Jeg lever for å ødsle

De ord du gav meg den første tiden.

Jeg bruker mine lepper i kampen

For ordet som reiser mot et sikkert mål.

Jeg lever for å se, og kjenne navnet,

Og møte søsken på kloden vår

Side 33

SISTE NYTT

Jeg lengter hjem

Til deg,

Lengter deg hjem

Med åpne armer, med

En trygg favn.

Og har ordnet alt.

Det er trygt i vårt hus,

Min kjære.

Og du vokser.

I dag er det sol,

Og leppene dine er varme.

Jeg elsker deg nå,

Elsker at du er her i rommet,

I ett med de andre,

Så velskapt,

Så god og pen.

Du er gullet på jord,

En blomst,

En gåtefull bror,

En venn

Med skrukker og arr.

Du er min, du er ekte.

Jeg bysser deg

Og nevner ditt navn.

Du er Daniel

Som vokser ut av klærne

Og smiler.

Jeg gråter, og favner

Det edle, det høye,

Som kom til vår jord.

Jeg støtter de første steg,

Og løfter deg, løfter

Min eneste sønn

Til en ny stjerne.

Side 34

SØNN

Du er savnet og elsket.

Vi gråter av glede.

Du kommer en dag

Med nyvasket hår.

Du skriker av sjokk

Av alt du møter:

En fremmed verden,

Råkald og rar.

Du ble til en gutt

Av et lite frø.

Du ble til en venn

Av millioner på reisen.

Så kom du til slutt

På stasjonen en dag.

Og jeg tok imot

Min kjære med tårer.

Stolt kan jeg stige.

Sønnen er født.

Så modig og ekte

Kan livet være.

Skjønner du nå

At vi ventet en bror?

Det sier søsken,

Og far og mor.

Vi jublet sammen

Og klappet og vinket.

Vi kjærtegner barnet

Og knipser i bilder.

Så speiler vi alt,

Og ønsker velkommen.

Så inderlig kjær er ingen, som du.

Du rørte mitt hjerte.

Det kiler i kroppen.

Min elskede sønn,

Du har søsken på jord.

Side 35

ROP

I livet hører jeg rop fra fjerne strender.

Jeg hører det roper fra gard og grunn.

Over alt hvor jeg trør, roper en stemme:

Hvem er du? Hvor kommer du fra?

Er du døv og blind?

Jeg vet ikke alltid å svare,

Men minnes med gru og skrekk

Stemmen fra underverden,

Og stemmen fra fjell og bekk.

Jeg hører ropet i kvelden, fra vinden

Som synger i trær.

Lykken skal komme tilbake

Til den som har noen kjær.

Det roper i lyng og einer, i fjell og li:

Gud hjelpe en stakkar i livet

Som vandrer i ensomhet,

Og kjenner uro for andre.

Gud, hjelp alle folk i verden

Som eldes og dør av tørst,

Som er uten søsken og venner,

Uten lys, og et levende håp.

LYKKE

Å eie lykken, er å eie livet,

Og kjenne varmen av kjærlighet.

Ord er lykke, og jord og himmel,

En bunt fioler, og daglig brød.

Vann og veier, hus og folk,

Kan bære lykken i lange baner.

Og barn som leker, og fred på jorden,

Er ekte lykke for unge hjerter

Som søker sammen til døden skiller.

Side 36

ET ORD

Et ord er mer

Enn en ungdom, en foss

Av kjærlighet,

Utenkelige ting.

Et ord er heller et fjell

Med styrke,

Et høyrist skip

Over alle hav

Som lyser mildt.

Så ta imot et ord.

Det er mer enn stein,

Et barn

Med byggeklosser

Som finner sin sti.

RINGE

Det ringer ut og inn

På skolen, i livet.

Vi skulle ringe verden

Et budskap,

Bryte muren

Mellom folk og land,

Ringe hus og hytter,

Og la tiden gå.

Ring til fest

For den nye dagen,

Ordet som vinker.

Ring ut det gamle teppe

I is og snø.

Ring barnet frem

Til målet, til forvandling

Og seierskrans.

Side 37

ORDENE

Alle veier fører

Til et endepunkt

Eller til nye nettverk.

Ordene fører videre

Når vi begynner å skrive

Til en ukjent

Eller gammel venn

Fra buekorpset,

Skolen, eller jobben,

Der ordene ofte satt løst

Som fluer.

Og når setningen

Baller på seg nye setninger,

Vet vi ikke hvor det ender.

Det er som ordene løper

Av egen kraft,

Så vi må være bestemte,

Som styrmann,

Pilot eller kaptein.

VEV

Når kvinner sitter med veven,

Betyr det at noe skapes,

At tomheten i tid og rom

Fylles opp med garn og farger

Som skjuler vår nakenhet

Og begjær.

Veven speiler vårt liv, og tilbakelegger

Gamle forstillinger om mønster

Og vakre farger

Med ny design fra skapet.

Og kvinner ser tydelig lyset i veven

Som vokser til et digert teppe

Som forklarer skjulte hemmeligheter.

ORD UTEN ADRESSE av Sigve Lauvaas*Side 25-30 (Bok 5-2013)

HØST I RONDANE

FORBINDELSE

Jeg står i forbindelse

Med noen på andre siden.

En lykkelig dag

Kan jeg se hele havet opplyst.

Jeg elsker sånne forbindelser,

Og tenker ofte på Gud

Som skapte verden,

Og menneskene i sitt bilde.

Jeg ser fremtid og håp.

Det er en trøst for alle folk.

Jeg bøyer meg i støvet for ordet

Som gir visdom i hjertet.

SANG

Hvem synger natt og dag i skogen?

Hvem hører min stemme

Når jeg roper?

Hele livet vil jeg synge.

Selv om min stemme er svak,

Vil jeg åpne munnen i glede over livet.

Mitt hjerte er min plattform,

Og ordene er min sang.

Jeg kan ikke tie om lyset som skinner

Og opplyser vår sjel.

Jeg vil synge fra morgen til kveld,

Og klynge meg til det evige håpet,

Som er en voggesang i vårt bryst

Gjennom alle tider.

Hvem synger som englene?

Jeg vil også lære de sangene,

Så jeg kan synge i kor bak hvite skyer.

Side 26

STRÅLER AV GULL

Fjellets glans

Åpner dagen på ny

Med stråler av gull,

Med knopper av aks.

Vi tør ikke tro det vi ser.

Det evige gir av seg selv

Til en underlig glans,

Til en fargerik vår.

Fjellet reiser seg opp

Og ønsker vår nærhet,

Og gir av sin kraft

Til vandringen hjem.

ELSKET

Vi er elsket

Fordi vi er elsket.

Som barnet blir vi løftet

Over hav og fjell.

Vi er tilgitt, og elsket

For den vi er.

Vi lever i løfter, i ånden,

I vår hellige sjel.

Lengselen vekker oss

Til å gripe ordet,

Verne det skapte

Med ømhetens tegn.

Vi er elsket som lyset

Gjennom tid og rom.

Vi elsker oss selv

Som våre små søsken.

Vi er elsket i livet

Av nåde.  

Side 27      

OVERGITT

Vi er overgitt til det ukjente.

Dagene som kommer

Er omgitt av forventning.

Tiden er en upløyd åker

Vi skal dyrke og vanne.

Vi har lengsel i oss

Å se bak skyer, kjenne verden

Med søsken og anemoner,

Bli ett med vårens blomster

Og engler i himmelrommet.

I forvandlingen, en dag,

Blir vi overgitt en hellig drakt

Som befester vår adel,

Og åpner veien videre

Med kjente melodier.

Vi hører til i flokken med varme hender

Som rekker våre gaver

Til fattige og rike, som en luftstrøm

En hilsen med vin og brød fra åkeren,

Som lyser og vitner om livet.

ORDET

Vi har ordet,

Det uutsigelige ordet

Som helbreder og vekker til liv.

Ordet synger i vårt hjerte

Og klinger som ekko i fjell,

Og danser i vellyd over jorden.

Dette ordet fra dypet i vår sjel,

Etterjager oss

Som en livgivende munn,

Til vi er gjennomsyret av ånd.

Side 28

ORD

Ord er som krydder

I dagens rett,

Som penger i lommen

Til alt vi vil ha.

Ord er vår lykke

I makt og drøm.

Vi vandrer i ordlek

Fra vi er barn.

Ord er som nellik,

Som vårblomst, smil.

Alt i et ord

Er som fisk i garn.

STI

Det gror på gamle stier

Når våren setter inn.

Det sirkler i gamle bekker

I lund og li.

Stien er en minnevei

Over fjell og dal.

Her gikk de gamle saueslepp

Til setermo.

Slekter drar forbi i flokk,

Og bilder blir til film.

Historien har sus i seg

Med skrømt og frieri.

Stien har en kvilestein

På toppen av et fjell.

Der ser vi bortom fossen

Et gammelt utedo.

Side 29 

DRØM

Vi strekker tiden og drømmer,

Og puster i gammel ild.

Vi ser i friske bilder

Livet i en film.

Vi våkner opp og tenker,

Nå er vi her igjen.

Og over er en himmel,

Så blå og rein.

Det lever i et minne, og alt er fantasi.

Jeg drømmer om en karusell

Med drops og druevin.

Og bortenfor er en hage

Med livets gode frukt.

Der lyser den eskede

Som solen i Egypt.

ROM

Hvert rom har et mønster, en form.

Hver setning har blomst og stilk.

Og føttene går over golvet

Til alt er forbi.

I rommet er klær og sko,

Og bilder av stort og smått.

Vi kjenner hvert plagg i skapet,

Og dressen passer godt.

Vi pleier hverandre i rommet

Med hjerte og munn.

De fremmede får en skulder,

De rike får en blomst.

Alle skal leve av alle, med ulike språk

I kjøp og salg, fra rom til rom

Over alle grenser.

Side 30

ET STED

Et sted med gull og grønne skoger,

Der vinteren er mild og sommeren varm.

Der har jeg en deilig hytte

Med grill og utedo.

Og jeg har fugler og vilt rundt Blåbærfjell,

I et landskap med solnedgang

Klokken kvart på ti.

Et sted må jeg trekke meg tilbake

Og summe i egne tanker.

Der kan jeg puste og leve mitt ensomme liv

Til natten senker seg

Og jeg må fyre i peisen, eller gå en tur.

Jeg er en del av alt.

BARE

Det er bare kvelden,

En kveld av gråstein og dogg.

Det er bare en holme i sjøen,

En fisker, uten kone og barn.

Det er bare et voksende snøre

I dypt hav, en iskalv

Som gynger aleine.

Det er bare lyset som kommer igjen,

En sol som velsigner.

Og jeg får oppleve dette.

Det er bare et menneske som jeg og du

På veien til paradis.

Det er bare innspurten igjen,

Så er vi framme begge.

Det er bare fjellet som er så bratt,

Og natten uten grenser.

Men visdommen er en kløvereng, og dine ord,