ORD UTEN ADRESSE av Sigve Lauvaas*Side 31-37 (Bok 5-2013)

Fjell i Norland-Odd Dubland-Ill

INNVIELSE

Jeg går inn i ditt rike.

Du holder meg fast i din favn.

Jeg lever i solen,

Og døren er åpen for alle.

Som pilegrim går jeg til Eden

Og plukker frukt og bær.

Det gjør meg ung som ørnen.

Og jeg kan bygge og bo,

Bevoktet av engler.

Jeg innvier livet i tillit til deg

Som holder meg i din favn

Du gir meg næring,

Som trær og lyng.

Du kjenner mine røtter og seil.

STÅ OPP

Stå opp i regnet,

Og vis din styrke og makt.

Overfor rom og tid

Er du et fnugg i skapelsen,

Et strå som visner vekk.

Døden vokser til sin ende,

Og vi bøyer av.

Du er en Davidsstjerne,

Kronen bak død og grav.

Stå opp, for det saken gjelder,

Og kjemp for lov og rett.

La visdommen løfte din panne,

Så du kan bli ren,

Så ordet kan lyse for alle

Som søker ditt hellige navn.

Side 32 

TIDEN GÅR

Tiden går, eller kommer?

Den er, når vi trenger den mest.

Vi spaserer på veier, i fjellet,

Og lærer kart og kompass.

Tid er som smykkesteiner,

En for hver ledig dag.

Når tidshjulet er rullet i sammen

Er broen til himmelen der.

Vi reiser i natt og tåke

Gjennom mange rom.

Vårt hjerte er nøkkel til livet.

Vi lever mens tiden går.

Jeg har kofferten pakket i tiden

Og sovner på et hotell.

Jeg reiser som pilegrim på jorden

Til Israel, det hellige land. 

Her er tiden, ypperstepresten,

Som gir oss fremtid og håp.

Jeg smykker meg av ditt hjerte

Som lever i meg i dag.

JEG LEVER

Jeg lever i det grønne,

Og vandrer i det blå.

Jeg tegner dikt som landskap,

Og rekker deg min hånd.

Jeg lever for å ødsle

De ord du gav meg den første tiden.

Jeg bruker mine lepper i kampen

For ordet som reiser mot et sikkert mål.

Jeg lever for å se, og kjenne navnet,

Og møte søsken på kloden vår

Side 33

SISTE NYTT

Jeg lengter hjem

Til deg,

Lengter deg hjem

Med åpne armer, med

En trygg favn.

Og har ordnet alt.

Det er trygt i vårt hus,

Min kjære.

Og du vokser.

I dag er det sol,

Og leppene dine er varme.

Jeg elsker deg nå,

Elsker at du er her i rommet,

I ett med de andre,

Så velskapt,

Så god og pen.

Du er gullet på jord,

En blomst,

En gåtefull bror,

En venn

Med skrukker og arr.

Du er min, du er ekte.

Jeg bysser deg

Og nevner ditt navn.

Du er Daniel

Som vokser ut av klærne

Og smiler.

Jeg gråter, og favner

Det edle, det høye,

Som kom til vår jord.

Jeg støtter de første steg,

Og løfter deg, løfter

Min eneste sønn

Til en ny stjerne.

Side 34

SØNN

Du er savnet og elsket.

Vi gråter av glede.

Du kommer en dag

Med nyvasket hår.

Du skriker av sjokk

Av alt du møter:

En fremmed verden,

Råkald og rar.

Du ble til en gutt

Av et lite frø.

Du ble til en venn

Av millioner på reisen.

Så kom du til slutt

På stasjonen en dag.

Og jeg tok imot

Min kjære med tårer.

Stolt kan jeg stige.

Sønnen er født.

Så modig og ekte

Kan livet være.

Skjønner du nå

At vi ventet en bror?

Det sier søsken,

Og far og mor.

Vi jublet sammen

Og klappet og vinket.

Vi kjærtegner barnet

Og knipser i bilder.

Så speiler vi alt,

Og ønsker velkommen.

Så inderlig kjær er ingen, som du.

Du rørte mitt hjerte.

Det kiler i kroppen.

Min elskede sønn,

Du har søsken på jord.

Side 35

ROP

I livet hører jeg rop fra fjerne strender.

Jeg hører det roper fra gard og grunn.

Over alt hvor jeg trør, roper en stemme:

Hvem er du? Hvor kommer du fra?

Er du døv og blind?

Jeg vet ikke alltid å svare,

Men minnes med gru og skrekk

Stemmen fra underverden,

Og stemmen fra fjell og bekk.

Jeg hører ropet i kvelden, fra vinden

Som synger i trær.

Lykken skal komme tilbake

Til den som har noen kjær.

Det roper i lyng og einer, i fjell og li:

Gud hjelpe en stakkar i livet

Som vandrer i ensomhet,

Og kjenner uro for andre.

Gud, hjelp alle folk i verden

Som eldes og dør av tørst,

Som er uten søsken og venner,

Uten lys, og et levende håp.

LYKKE

Å eie lykken, er å eie livet,

Og kjenne varmen av kjærlighet.

Ord er lykke, og jord og himmel,

En bunt fioler, og daglig brød.

Vann og veier, hus og folk,

Kan bære lykken i lange baner.

Og barn som leker, og fred på jorden,

Er ekte lykke for unge hjerter

Som søker sammen til døden skiller.

Side 36

ET ORD

Et ord er mer

Enn en ungdom, en foss

Av kjærlighet,

Utenkelige ting.

Et ord er heller et fjell

Med styrke,

Et høyrist skip

Over alle hav

Som lyser mildt.

Så ta imot et ord.

Det er mer enn stein,

Et barn

Med byggeklosser

Som finner sin sti.

RINGE

Det ringer ut og inn

På skolen, i livet.

Vi skulle ringe verden

Et budskap,

Bryte muren

Mellom folk og land,

Ringe hus og hytter,

Og la tiden gå.

Ring til fest

For den nye dagen,

Ordet som vinker.

Ring ut det gamle teppe

I is og snø.

Ring barnet frem

Til målet, til forvandling

Og seierskrans.

Side 37

ORDENE

Alle veier fører

Til et endepunkt

Eller til nye nettverk.

Ordene fører videre

Når vi begynner å skrive

Til en ukjent

Eller gammel venn

Fra buekorpset,

Skolen, eller jobben,

Der ordene ofte satt løst

Som fluer.

Og når setningen

Baller på seg nye setninger,

Vet vi ikke hvor det ender.

Det er som ordene løper

Av egen kraft,

Så vi må være bestemte,

Som styrmann,

Pilot eller kaptein.

VEV

Når kvinner sitter med veven,

Betyr det at noe skapes,

At tomheten i tid og rom

Fylles opp med garn og farger

Som skjuler vår nakenhet

Og begjær.

Veven speiler vårt liv, og tilbakelegger

Gamle forstillinger om mønster

Og vakre farger

Med ny design fra skapet.

Og kvinner ser tydelig lyset i veven

Som vokser til et digert teppe

Som forklarer skjulte hemmeligheter.