 |
| M.Skjelbred-Ill. |
GÅTE
Død
kjærlighet veier minst.
Ekte
kjærlighet blir godt betalt.
Livet
er en gåte for den som lever,
Og
en grav for den som ingen ser.
Ordene
gir oss alt i kjærlighet.
Den
som har et godt hjerte
Har
plass til Gud.
MEDITASJON
I
stillhetens rom, i fjellet, finner jeg sjelero.
I
ordet kan jeg hvile. Der er jeg trygg
I
ordet henter jeg styrke.
I
fjellet finner jeg fred.
Gjennom
øde landskap kan jeg vandre,
Og
føle tilhørighet.
I
samme nu kan sjelen synge
For
storheten i skaperverket ditt,
Der
mennesket er et lite frø,
Og
du er Gud.
Jeg
finner meg selv på en fjelltopp
Og
hører toner av vind.
Jeg
hviler i kransen av bønner,
Og
ord om kjærlighet.
Jeg
kjenner en veldig styrke
I
himmelens stjernehær,
Og
føler at Gud ser meg
Akkurat
slik jeg er.
Jeg
takker, og synger i hjerte
For
ord, og en hellig dåp.
Jeg
hviler under dine vinger,
Min
herre i liv og død.
Side 11
HVA
BETYR NOE
Hva
betyr det
At
jeg kaller på deg,
At
jeg taler og skriver ditt navn
Så
lenge jeg lever?
Kan
jeg kanskje få deg tilbake,
Så
se deg en gang til,
Favne
ditt blikk?
Tenk
at kraften i min lengsel var så sterk,
At
du kom til meg hver natt
Som
en engel, en virkelig engel.
Jeg
kaller på deg med sang,
Og
jeg skriver brev.
Og
kjenner at du er nær meg,
Men
likevel så langt borte
Som
øst er fra vest.
Jeg
vandrer om i tåkehavet
Og
kaller ditt navn.
Og
en dag vil du komme,
Som
den ene
I
paradis.
ORD
Jeg
kunne bruke resten av livet
Å
meisle ord i fjell,
Finne
gull i mørke gruveganger.
Jeg
kunne bruke tid
Til
å søke hemmeligheten i hjulet
Som
får verden til å stupe en dag.
Kanskje
jeg kan oppdage nøkkelen til liv
I
et gammelt frø, finne ordet
Som
skaper alt i kraft av navnet
Over
alle navn?
Da
var jeg hellig, som Gud.
Side 12
BILDE
De
kaller det et bilde.
Det
er et språk.
Alt
som klamrer seg til et lerret
Kan
åpne øyner, få hjerter til å banke.
Stemmer
fra et bilde,
Kaller
jeg musikk.
Språket
har en egen melodi
Som
tindrer og lyser.
Som
trær med lauv om våren,
Gir
bildet en pust av liv.
Vinden
streifer i landskapet
Og
møter vårt bilde med takk.
Fra
barnsben lærer vi språket,
Som
kaller vårt indre til fest.
Vi
favner det vi kan like
Og
gir det et prektigt navn.
DU
KAN IKKE SE
Du
kan ikke se meg.
Ordene
jeg bruker er til overs,
Fra
et gammelt byggverk.
Her
er hjørnestein og panel,
Og
lag på lag med glava.
Kjenn
etter, og se, lytt og forstå
Ordene
som reiser et nytt byggverk.
Kanskje
er noe brukt før,
I
en annen setting?
Jeg
samler rekved på stranden
Til
et bilde som lever i stua,
Og får oss til å tenke på gamle dager
Med
knapphet på alt.
Men
lyset er en hemmelighet.
Side 13
BRØNN
Hvor
henter vi kraften
Til
våre sammensatte liv?
Vår
tørste søker til brønnen.
Vår
hemmelige kraft roper i oss.
La
oss gå til kilden, som rådyr.
Og
bade i vannet,
Og
speile oss som fjell og stjerner.
I
mørket er ingen klarhet.
Bare
i lyset kan vi se våre søsken.
La
oss finne en morgen med fryd
Av
lauv og lyng.
La
oss pusse våre vindusglass,
Så
vi kan se Gud.
VENNER
Er
vi blitt kjærester nå,
Eller
bare venner?
Er
vi smeltet sammen til sol og måne,
Eller
er vi enslige med tungsinn
Og
grå hår?
Er
vi avskilt fra de andre,
Eller
er vi søsken i troskap?
Kan
vi leve inderlig med hverandre
Uten
å være gift?
Er
vi et nettverk av koblinger
Som
hører til i systemet,
Som
får kloden til å lyse
Og
menneskene til å se?
Så
la oss leve i kjærlighet til hverandre,
Og
tenke på våren som åpner
For
liv og blomster, og frukt,
Før
høsten plukker aks, og lauvet dør.
Side 14
VINTER
Vinteren
kommer aldri alene,
Og
den setter spor.
Flere
av mine kjære får merke
Vinterens
tunge slag.
Vinteren
stuper imot oss
Og
brenner et merke på kroppen
Som
aldri går av.
Helt
fra barnsben var vinteren
Et
hinder, en bøyg.
Bare
de sterkeste kom over kneiken.
Menneskene
ofrer alt i kampen
For
å overleve, kjenne varmen
Fra
en ny vår.
Vinteren
kommer som en veldig makt
Og
drar oss på is og snø,
Til
vi tar imot med åpne armer,
Og
bøyer oss i mørke frostnetter,
Etter
gammel skikk.
VÅRT
HJERTE
Vårt
hjerte er det innerste rom,
Der
vi mediterer over tiden
Som
pløyer over verden.
Vi
har vann og brød, og samler krefter
Til
ny en ny dag, og kjenner lengsel
Til
det ytterste rom.
Midt
imellom ytre og indre
Går
alle med sine utvalgte i en lang rekke,
Og
samler myrull til en ny vev.
Vi
mediterer i bilder.
Mitt
hjerte er i stillhet,
Og
tenker på overflødige ord i språket.
Side 15
FLYKTIGE
ORD
Ordene
finner et skjulested
I
diktet som veller frem.
Når
du er kommet inn i rommet,
Er
hensikten oppnådd.
Her
kan du se og måle vegger og tak,
Men
best av alt i livet
Er
å fange et flyktig ord
Som
gjemmer seg i redsel for andre,
Og
trenger lys hver dag.
Flyktige
ord må føle seg hjemme.
De
trenger en sikker favn.
Grip
dem mens tiden er inne,
Og
skap deg et rom med lys.
Ordene
strømmer imot oss
Med
stemmer av mange slag.
Diktet
sitt mål må være
Å
vinne våre hjerter for ordet
Som
åpner og stenger dører,
Og
forteller om kjærlighet.
ØYNER
Har
du et øye for andre
Som
strever med ubehag,
Så
er du en hjelper i livet,
Et
tilfluktsrom i nød.
Ser
du hvor vinden blåser,
Kan
du hjelpe en venn.
Våren
føder en sommer,
Høsten
tar livet igjen.
Vår
rustning må engang falle
Som
lauv og strå, og lyng.
Mine
øyne kan se din himmel
Bak
skapelsen i ordet.
Side 16
GREIN
Er
jeg en grein
Som
ligger og visner på jorden,
Som
trekker seg tilbake,
Uten
nyvinning og glød?
Er
jeg blitt stiv og støl i beina,
Og
ikke orker å klage,
For
livet må gå videre
Og
alt har vært verre før?
Er
jeg en grein i din hage,
På
treet som lyser nå,
Og
tenner en gnist hos barnet,
At
dette er veien å gå?
Hver
grein som er festet til treet
Har
kraft fra en mektig brønn.
Vi
strever, og møter veggen,
Men
reiser oss opp for det.
Alt
skal forklares siden.
Vårt
liv er et stadig jag.
Men
sangen skal lyde,
Og
diktet skal lyse som morild
I
mørkeste natt.
ET
MØTE
Jeg
møtte deg der.
Et
stevnemøte ble flere.
Og
hjertene banket i takt.
Et
møte ble til en lenke
Som
holdt gjennom mange år.
Jeg
møtte en gang en kvinne.
I
drømmer møter hun meg.
Jeg
ser hennes ansikt lyse i natten,
Som
smørblomst og timotei.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar