 |
| Trær i høstdrakt-Ill |
FRØ
Jeg
har ikke skrekk for granskog,
Men
den tynger meg ned.
Likevel
er konglene fine å ha,
Der
finnes mange frø.
Jeg
går inn i granskogen
Med
vaktsomme blikk,
Og
kjenner meg gammel og mett.
Med
veldige armer kommer granskogen
Og
skremmer min sjel.
Med
mørke stammer i stille og storm
Stikker
den frem med makt,
Og
gynger som havet på bølgen, den blå,
Og
seiler smukt i godværsbris,
Når
solen banker på.
OM
ANDRE
Jeg
tør ikke snakke om andre,
Og
jeg tør ikke nevne navn.
De
andre er blomster i hagen som lyser
Og
skaper blest.
Med
ordene jeg har, kan jeg huske
Andre
med godhet og smil.
Det
synger i mine ører.
Og
jeg våkner med trompet i rommet
Fra
et musikalsk geni.
De
andre kommer imot meg,
Og
jeg vet jeg har møtt dem før,
Men
finner ikke ord til hilsen,
Bare
et nikk.
Jeg
tør ikke rydde rommet, for andre
Kan
se hva jeg gjør.
Jeg
legger meg under dyna, og gråter.
Side 18
ENSOMHET
Enkelte
mennesker
Synes
ensomhet er helt greit.
De
blender med gardinet
Og
snakker lavt.
De
vil være alene noen dager,
I
ensomhet fra alt,
Tenke
gjennom livet,
Og
huske de andre med glede.
I
rommet er frihet og fred.
Og
en lysstråle titter inn
Gjennom
gardinet,
Mens
alt er stille på jord.
Enkelte
syns stillhet er en kapital
Vi
må unne oss noen ganger.
I
stillheten er vi på cruise
For
å oppleve åndens mysterium.
HUS
Større
hus, mer lønn,
Flottere
klær, høyere inngang,
Bredere
trapper, moderne fasade.
Underveis
til slottet
Med
dyrere bil enn de andre,
Ser
jeg hus som byggeklosser.
Jeg
vil ha større rom, med møbler
Som
er utvalgt for den ene
Til
innvielsen. Og alt er mitt.
Som
konge på haugen,
Elsker
jeg å omgås med naturlige
Mennesker,
som bor i hus
Bygget
av beste kvalitet, på fjell.
Side 19
LYD
Lyden
i vindpust,
I
natten som våker,
I
stjerner som blinker.
Hør
stemmer i skogen.
Hvor
kommer latteren fra?
Hør
dansen på kaien.
En
fisker skal ut.
Båtene
tøffer
Med
knusende lyd.
Hør
stemmer fra taket
Når
solen kommer,
Og
fugler på brettet
I
vinterdrakt.
Ordene
summer.
Det
snakker på loftet.
I
byen er biler
Som
svar på en dag.
Jeg
gir deg en sommer,
Med
summende bier,
Lyden
av vind
Og
lekende barn.
STRIKK
Jeg
skulle strikke et plagg,
Og
fikk noen å gjøre jobben.
Musikken
var god,
Og
jeg spilte med penger
For
fremtidens gull.
Og
strikken ble strikket
Av
mønster fra Hardanger.
Og
jeg var studenten
Som
måtte ha hjelp til å strikke
Fremtidens
sengeteppe i ull.
Side 20
ORD
De
jobber på fabrikken,
De
borer i fjell,
De
reiser på trikken,
Eller
fly, eller bil.
Alle
skal frem.
De
jobber med fremtiden hver dag,
Og
bygger høye hus og tårn
Som
lyser i natten.
Men
jeg skriver ord som kjærtegn,
Små,
spørrende ord, og betroleser
Om
tiden som er passert
Og
tanker som surrer i våkenetter.
De
jobber skift, de meisler i fjell,
De
skriver navn og heftig musikk,
Mens
bilene traver,
Og
menneskene er maur,
Uten
anelse om sin egen kropp
Og
alderen til som venter
Innvielse
og visdom.
OPPHØYET
La
alt du har kjært være opphøyet, æret
Som
en varm hånd, en juvel,
Et
barn som kommer imot deg,
En
venn fra den store masse
Som
møter ditt blikk.
Opphøy
deg selv, ditt ansikt, og se
Speilet
våker, og du er den eneste
Akkurat
slik, med hjerte og ånd
For
en hel verden.
Opphøy
vårt navn, du skaper fra evighet,
Og
gjør oss til fremtid i rommet,
Med
nyanser og klang fra klassisk musikk.
Side 21
ANELSE
Mitt
hjerte har berørt musikken.
Og
jeg vandrer i ømhet
Gjennom
en opphøyet verden.
Jeg
er henført til å se, kjenne og smake,
Og
føle din stemme, dine ord
Som
lyser som stjerner
Og
gir oss en anelse av tusen navn,
Engler
som synger i rommet.
Jeg
har en kjæreste fra en tidlig morgen
Som
kommer igjen, og trenger inn
I
mine møbler og sypresser,
Og
lyser av visdom og opphøyet ro.
Mitt
hjerte er berørt av ånden.
Atmosfæren
får meg i bevegelse,
Og
strengene svinger,
Og
mine rene klær skjelver i ekstase
Når
jeg kjenner hennes hånd
Stryke
ømt mitt ansikt.
Tenk,
det er så lenge siden,
Og
hun har ikke glemt meg.
Mine
ord har vandret
Som
spørrende kjærtegn,
Mens
fløytespillerne våket
Dag
og natt i hennes indre
Med
kjærlighetens beste melodier.
Så
takk, takk med fiolin og kyss.
Ditt
dyrebare hjerte
Skal
jeg løfte inn i skyer.
Du
er mer enn tusen navn,
En
opphøyet rose fra Edens hage,
En
gullbelagt juvel i himmelrommet
Som
lyser i min sjel dag og natt.
Og
jeg tørster etter å se deg
Og
ta deg i favn, min vårblomst
Fra
ungdommens dager.
Side 22
VEIEN
Gå
deg trett,
Sov
deg våken,
Ring
deg hjem.
Kom
i ringen, kom i toget.
Vi
er søsken
Fra
vandringen på veien,
Evig
venner
Ifra
rommet, fra oasen.
Kildens
vann er kjærlighet.
ROSER
Rosene
smaker best
I
en urolig verden,
Der
sommeren er kort
Og
skogen brenner.
Menneskene
er roser,
Små
og store egg
Som
klekker seg ut i solen.
Og
alle er fremmede.
Rosene
luter sitt hode
Og
nikker, som en brevdue
Etter
en lang reise.
Og
verden jamrer i kor.
TID
Vi
har ennå litt tid.
Som
barn går tiden langsomt.
Ettersom
årene går, renner tiden
Som
snøballer over jorden.
Alt
går hurtigere, hurtigere.
Tidens
løp avsluttes på målstreken.
Side 23
ØYNER
Mine
øyner forteller,
Åpner
dører,
Snakker
et hemmelig språk,
Bruker
ord fra hjertet,
Og
sender blomster rundt
Til
alle som vil ta imot.
Mine
øyner sier velkommen,
Og
er et hjem
For
blinde og døve,
Og
fremmede som mangler tolk.
Mine
øyner berører din sjel,
Dine
tanker.
Og
vandringen blir til vokster,
Og
avgrunnen blir borte
Når
kjærligheten får rom.
Jeg
søker kontakt med venner
Fra
hele verden
Med
blomster og dikt.
Og
jeg våker over kilden
Som
kler verden
Med
liv og lys.
JEG
PUSTER
Jeg
puster inn havet,
Puster
venner til et møte.
Jeg
puster jorden rundt
Som
et legeme.
Jeg
puster mine kjære til meg,
Og
berører den ene
Med
søte lepper.
Jeg
svinger meg i rommet,
Og
puster over dine øyner
Som
ser meg i speilet.
Side 24
ORDENE
Ordene
samler seg i et spørsmål
Om
å snakke fra hjertet,
Bruke
den stemmen en har,
Snakke
ut om indre søledammer, uroen
Som
plager og ødelegger livet.
Ordene
vil ikke ha rot,
Og
lener seg fremover for å fylle pusten,
Og
gir en ekstra stemme til den som lytter
Med
et åpent sinn.
Bare
hør når ordene hopper og danser,
Forklarer
hemmeligheter, og skjuler
Ansiktet
i hverandre som søsken
I
verdens minste land.
Ordene
løper som budbringere og forteller
Med
munnen, som utrettelig vandrer
Gjennom
århundrer, uten pause,
For
å møte oss der vi er
Med
sine korte og lange lyder, som er lenket
Til
våre liv som brød og vann.
Ordene
samler oss, og gir oss styrke
I
språket, som bærer menneskene
Til
de ytterste skjær.
Med
ordene kan vi se horisonten i blått,
Som
en virkelig bro til det ukjente
Bak
stjernehav og himmelhvelv.
I BEGYNNELSEN
I BEGYNNELSEN
I
begynnelsen hadde jeg ingen å gå til,
Og
jeg tenkte mye på engler,
Som
gang på gang viste seg
Når
jeg skulle sove.
Jeg
trengte en venn som kunne forstå,
Og
se meg som bilde av en engel.
Og
jeg fikk et nytt hjerte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar