ORD UTEN ADRESSE av Sigve Lauvaas*Side 38-43 (Bok 5-2013)

Metsu-Ill

DELE

Jeg kan ikke dele verden i to,

Og der finnes mer enn to ytterpunkter.

Dessuten er ikke jorden så enkel,

Og menneskene finnes i utallige former.

Det er ikke bare huden som skiller oss,

Men ord og kultur, tro og fakta.

Vi er innvollvert i hverandre, på en måte,

Selv om vi lever adskilt på hver vår klode.

Vi smaker hverandres frukter,

Og handler fisk og grønnsaker,

Mennesker og suvenirer.

Alt må vi dele. Pengene strekker ikke til.

Men staten får stadig inn mer på konto

Til spill og børs, nudler og drops.

Og mennesker som trenger vår hjelp

Blir hverken hørt eller sett.

Det er en gåte at vi er så blinde.

LYS

Selv blinde kan se lys,

Sier noen forbipasserende.

Det er ganske komfortabelt

Å være seende, selv med briller.

Vi kan observere og være medmennesker

På en trygg plattform,

Så lenge det varer.

Vi ser lyset. Og leppene lyser

Fra blinde og døve, fra ordet som kommer

Inn i vår sjel, på reisen til landet

Som lyser av kjærlighet til alle mennesker

Som kan forsone seg med livet

Som en knopp i søskenflokken,

Som er spredt over hele verden

Hvor mennesker bor.

Side 39

ÅKER

Åkeren beveger seg,

Vinden rører i greinene,

Fuglene finner korn.

Bonden jubler for en grøderik høst,

Og handelsmannen betaler litt,

Mens kona i byen må spare

Til neste lønning.

Åkeren byr seg frem

I sin beste stas,

Og barna kan leke gjemsel,

Mens bonden tilber skaperen

For kornet.

STILLHET

Det finnes et øyeblikk

At lyset er langt borte, at stillheten rår grunnen.

Og menneskene holder pusten

Før regnet kommer.

Forsiktig går menneskene og gjenkjenner

Blomstringen, sommeren. Og høsten kommer

Med alskens frukter og bær.

Og vinden legger sine armer rundt meg.

Et øyeblikk blir jeg båret på vinger.

Stillheten gjenskaper livet, og skjulte krefter

Blir synlige. Vår elskede kommer tilbake,

Og vi blir gjennomstrømmet

Av glede og håp.

Vi jubler i lengsel i stillhetens hytteslott,

Under åpen himmel, der stjernene lyser

Og englene synger i blomstring over hele kloden,

At barnet er født, at øyeblikket lever

Som et evig hjerte, med varme og fred.

Side 40

TID

Tiden er ikke den samme som før,

Ordene løper og løper.

Tiden har bjeller, og presser på,

Til jorden igjen står stille.

Kom med oss i laget

Så slår vi en ring,

Mens tiden suser forbi.

Fremmede barn skal få seg et hjem,

Og plante, og så kornet.

Og ordene flyr som frø i vind,

Mens vi står mette ved brønnen.

Tiden springer til deg i dag

Og kysser panne og munn,

For du er et eventyr.

LYSET

Når ordene lyser i taket,

Som kuppel i himmelrom,

Når lyset vil kle oss nakne,

Da våkner vi opp en stund.

Mens lyset kiler i beina

Og bretter seg ut i vårt sinn,

Lyser vårt ansikt i speilet

Og kysser munn mot munn.

Jeg lyser deg hjem fra festen

Med nøkler og søt musikk,

Til tiden forsvinner i natten,

Og du er min palmelund.

 Side 41 

VIND

Jeg er et ord i vinden,

Og du er vinden som flyr.

Jeg er en båt på fjorden,

Og du er fjorden min.

Så, la oss vandre sammen

Det stykket som er igjen.

La vinden og ordet leve

Som søsken på veien hjem.

NAVN

Et ord

Kan være et navn,

En utpost, et farlig fjell.

Ordet kan være

Hjerte, barn, eller ingenting.

Navnet, er ordet som lever,

Som lyng og skog.

Alt som er skapt av ordet

Har navn,

Som Per og Pål.

VI LEVER

Vi lever i stormen, i snøkav og regn.

Vi lever i natt og tåke.

Om lynet blinker, vi lever enn,

Og bygger på fjellet et vandrerhjem,

For dem som reiser i stormen.

Vi lever i hverdag og festlig lag,

Og strever med ord til en preken.

Vi vet ikke rett hva sannhet er,

Og glemmer ditt ord fra dag til dag,

Og visdommens gull hos David.  

Side 42

PÅ KIRKEGÅRDEN

Vi fornemmer graven.

De hellige er ikke alene.

Årene drikker blod,

Og trærne drikker regn.

Røttene er mange.

Kirkegården er full av ved.

Og venner går med blomster

Til sine egne.

Vi fornemmer søsken.

Graver blir foreldet, og gror

Til nye graver.

Vi kan ikke skrive navnet.

Men, en dag kan vi se,

Og synge med tårer.

Da vokser døden et øyeblikk,

Og oppstandelsen.

TESTAMENTE

Fremtiden ligger i et testamente,

En arv som vokser.

Fremtiden ligger i voggesangen

Og alle som lever.

Så, la oss stige frem

Og ta imot denne store gaven.

Dette er mer enn gull,

Høyere enn stjerner.

La fremtiden komme inn i språket,

Så barna kan lære,

Så gamle og unge kan se

Fremtiden som en evig varde.

 Side 43

NATT

Vi kan ikke måle natten.

Den er som en lukket koffert,

Som hud over knokler og bein.

Vi kan ikke låse verden.

Den er et rom, der ute,

Med tomme stoler, med senger

Og stearinlys.

Vi kan ikke speile himmelen.

Den er så langt borte,

Men vi kan betrakte månen,

Og solen, som er for alle.

Lyset som spaserer i natten,

Vekker meg or søvnen.

En engel gir meg i hånden sin,

Og nøklene til porten.

ORD

I går fikk jeg et lykkelig brev.

Eiendommen var solgt.

Engelen hadde fordelt

Og stemødrene var mette.

Alt som er igjen er en nattergal

I bøkeskogen, bak huset,

Og stjernene som vandrer

Som pilegrimer på himmelbuen.

Videre kunne jeg lese et ord

Om verdier som gikk tapt,

For lyset var borte fra oss,

Og ingen kunne språket.